Dagen idag begynnte ikke så bra, det å våkne opp og finne ut at det faktisk skjedde, at det ikke var ett mareritt var hlet forferdelig. Jeg orket ikke ta på meg sminke idag, jeg var redd for at den bare skulle renne av uansett. Når jeg sto opp ville jeg ikke på prasis, men siden ei venninne også skulle være der som også kjente øystein gikk jeg likevell. Jeg syns det er trist at han er vekke, som sagt var han ikke en av mine nærmeste, men en av de man blir fort glad i og som man ikke har noe vondt å si om.
Dagen videre var trist, øystein var i mine tanker heletiden, bilder i hode mitt når han smilte og snakket, øystein som den vi alle kjente. Men det gikk ikke opp for meg, det var og er så uvirkelig at det kan ikke være sant. Var ikke før jeg tok bussen hjem jeg begynte å innse at han er borte. At jeg aldri kom til å se han komme smilendes ned bussgangen og ta en prat de få minuttene jeg satt på bussen med han. Det kommer aldri til å skje igjen, han kommer aldri til å være på bussen med meg, han er i himmelen.
Det verste var da nyhetene kom og bilder og navn ble offfentliggjort. Selvom jjeg fikk vite det nesten med en gang det skjedde så var det vondt og vanskelig å høre det fra nyhtene, at det faktisk var sant. At det kostet han livet.
Øystein du var en kjempe gutt, som alltid ville folk det beste. Alle er i sorg for deg, selv folk som ikke kjente deg og viste hvor fantastisk du var. Folk merker det, du var bare en fantastisk person. Ingen har noe vondt å si om deg, du var en kjernekar. Du som akkurat hadde fått deg lappen, og var så overlykkelig for det. Og den kjempe stilige BMW'en din. Kan tenke meg du er i himmelen nå, og kjører rundt i bmw'en din der.
Hvil ifred Øystein Bronebakk. Det er uvirkelig. Du kommer aldri til å bli glemt. Alle sørger over det om skjedde. Du var en kjempe venn, du hadde kjempe mange som brydde/bryr seg om deg. Det som aldri skulle skje, skjedde..
